Danskene og Storskandinavia

Etter å ha bodd i Danmark siden begynnelsen av 2009, begynner jeg etterhvert å få en del opplevelser med forskjeller og likheter mellom norsk og dansk språk og væremåte.  Dansken går etterhvert ok, selv om uttalen min langt fra er noe å hoppe i taket for.  Engelsk, spansk og fransk kan jeg gjengi med grei suksess, men de danske vokalene hører jeg knapt forskjell på, (Sa du: A? E? eller Æ?) og flere av konsonantene er jeg fortsatt uvenner med etter noen startproblemer jeg ikke riktig har kommet over.  Men det er ikke riktig mangelen på perfekt uttale som opptar meg, jeg kunne da gjøre meg forstått på norsk-dansk fra uke 1 på universitetet og Rikshospitalet hvor jeg skulle studere.  Med de andre studentene og legene kunne vi ha greie samtaler på fagspråk om ganske spesifikke medisinske spørsmål.  MEN på 7-eleven og ute på gata skulle det være helt annerledes!  Meg: "Undskyld, ku' du sige hvordan man kommer til Elmegade"? Kioskmannen: "Oh, it's the 2nd street on the right down there".  Meg: "Tak, men jeg taler dansk :)" Kioskmannen: "Not a problem, anything else? Ok then, hope you have a good day".  Fatter det ikke! Der står vi, begge to skandinaver, naboer, vært samme land i 400 år til inntil 200 år siden, og har et skriftspråk som er mer eller mindre identisk, (ok, kanskje å ta i, men ihvertfall er dansk nærmere bøkmål enn hva nynorsk er) også gjør jeg helt klart så godt jeg kan i uttalen av hans versjon av det skriftspråket.  De første 3 gangene dette skjedde meg på veien til et sted i København, tenkte jeg at det kanskje var fordi det var mange ikke-etnisk dansker som arbeider på 7-eleven, som syntes det var fremmed med norsk aksent og helst ville svare på engelsk.  Men etter snart 3 år skjer det fortsatt med dansker fra alle bakgrunner og aldre, og nesten ukentlig får jeg spørsmålet: "Og hvor i Sverige er du fra?"
Dette er ikke noe forsøk på å henge ut danskene.  Bare en bemerkning om at vi nordmenn har en mye lettere språklig omgangsform med svenskene, som jeg tør påstå ikke bare dreier seg om språk, men som kanskje også er kulturell:  Jeg tror tanken om et skandinavisk fellesskap står sterkere hos nordmenn og svensker, jeg har nesten litt følelsen noen ganger at danskene tenker på seg selv som kontinentale europeere først, og skandinaver etterpå.  Det betyr ikke at solidariteten oss i mellom mangler på noen som helst måte - etter 22. juli var mine danske venner de første til å skrive og høre om alt var ok med venner og familie, jeg fikk til og med mail fra bibliotekaren på universitetet som sa hun tenkte på oss og fordømte udåden, og generelt er de bare herlige og snille som folk.    (tbc)