Etter å ha bodd i Danmark siden begynnelsen av 2009, begynner jeg etterhvert å få en del opplevelser med forskjeller og likheter mellom norsk og dansk språk og væremåte. Dansken går etterhvert ok, selv om uttalen min langt fra er noe å hoppe i taket for. Engelsk, spansk og fransk kan jeg gjengi med grei suksess, men de danske vokalene hører jeg knapt forskjell på, (Sa du: A? E? eller Æ?) og flere av konsonantene er jeg fortsatt uvenner med etter noen startproblemer jeg ikke riktig har kommet over. Men det er ikke riktig mangelen på perfekt uttale som opptar meg, jeg kunne da gjøre meg forstått på norsk-dansk fra uke 1 på universitetet og Rikshospitalet hvor jeg skulle studere. Med de andre studentene og legene kunne vi ha greie samtaler på fagspråk om ganske spesifikke medisinske spørsmål. MEN på 7-eleven og ute på gata skulle det være helt annerledes! Meg: "Undskyld, ku' du sige hvordan man kommer til Elmegade"? Kioskmannen: "Oh, it's the 2nd street on the right down there". Meg: "Tak, men jeg taler dansk :)" Kioskmannen: "Not a problem, anything else? Ok then, hope you have a good day". Fatter det ikke! Der står vi, begge to skandinaver, naboer, vært samme land i 400 år til inntil 200 år siden, og har et skriftspråk som er mer eller mindre identisk, (ok, kanskje å ta i, men ihvertfall er dansk nærmere bøkmål enn hva nynorsk er) også gjør jeg helt klart så godt jeg kan i uttalen av hans versjon av det skriftspråket. De første 3 gangene dette skjedde meg på veien til et sted i København, tenkte jeg at det kanskje var fordi det var mange ikke-etnisk dansker som arbeider på 7-eleven, som syntes det var fremmed med norsk aksent og helst ville svare på engelsk. Men etter snart 3 år skjer det fortsatt med dansker fra alle bakgrunner og aldre, og nesten ukentlig får jeg spørsmålet: "Og hvor i Sverige er du fra?"
Dette er ikke noe forsøk på å henge ut danskene. Bare en bemerkning om at vi nordmenn har en mye lettere språklig omgangsform med svenskene, som jeg tør påstå ikke bare dreier seg om språk, men som kanskje også er kulturell: Jeg tror tanken om et skandinavisk fellesskap står sterkere hos nordmenn og svensker, jeg har nesten litt følelsen noen ganger at danskene tenker på seg selv som kontinentale europeere først, og skandinaver etterpå. Det betyr ikke at solidariteten oss i mellom mangler på noen som helst måte - etter 22. juli var mine danske venner de første til å skrive og høre om alt var ok med venner og familie, jeg fikk til og med mail fra bibliotekaren på universitetet som sa hun tenkte på oss og fordømte udåden, og generelt er de bare herlige og snille som folk. (tbc)
Monday 5 December 2011
Sunday 4 December 2011
Linnea Myhre, norsk mental helse og en bisetning om "Maria Amelie"
En vakker, blond, ung jente skriver blogg om sitt liv og hva som utspiller seg i det - som tilfeldigvis inkluderer depresjon, insomnia og spiseforstyrrelser - bloggen får mye oppmerksomhet, og vips er det som foregår i Linneas liv allment diskusjonstema. Fordi Linnea har en underfundig sjarme og utseende med seg, griper mediene fatt i dette og plutselig er "Linnea Myhre" blitt ensbetydende med "hun deprimerte som ble kåret til Norges mest sexy", på forenklet vis slik media liker å gjøre det. Kritikere som "sunjammer" sier: "Kan Linnea Myhre snurpe igjen smella si snart? Har folk som er opptatt av hva hun har å si MØTT andre mennesker de siste 20 åra? Seriøst, om du drar frem depresjoner og spisevegring som 15-åring som et særtilfelle har du et forvirra verdenssyn. Det finnes ikke noe mer narcissistisk enn å tro ens egne mentale issues er relevante for den øvrige verden. Møkkaholdning." Når Linnea svarer at hun prøver å skape oppmerksomhet omkring tabubelagte emner får hun til svar at, "Hvilken tabu? Hva slags innadvendt ikke-kommunikativt miljø er det du kommer fra?"
Umiddelbart forstår jeg roten til "sunjammer"'s tankegang, etter å ha irritert meg i månedsvis over et annet "glansbilde" som så gjerne vil fronte en sak: "Maria Amelie", som ikke engang heter Maria Amelie, og som mot slutten av sin bombardering av det norske mediabildet med sin "se meg"-kampanje egentlig ikke lenger representerte papirløse flyktninger i det hele tatt, det var mer sånn "se hvor rød leppestift jeg har i dag, litt sånn Amelie-aktig, hehe"og "seeee jeg er tilbake og nå drikker jeg latte på jeg Grünerløkka". Så grunnholdningen kan jeg forstå; at når et individ gjør seg til platform for en sak men linken er lite konkret og kanskje utflytende, bør man i noen tilfeller revurdere hvordan man stiller seg som talskvinne/mann for en sak, jo ja.
MEN jeg synes ikke sistnevnte gjelder Linnea Myhre, og jeg tenkte kikke litt på et av spørsmålene "sunjammer" stiller, og si litt om hvor vi står i Norge når det gjelder oppfatninger av mental helse. Han spør Linnea: "Hva slags innadvendt ikke-kommunikativt miljø er det du kommer fra?" Hmmm, i min oppvekst opplevde jeg bygde-Norge som begge disse tingene, innadvendt og ganske så ikke-kommunikativt, spesielt på det følelsesmessige planet. Tror ikke det er spesielt unikt for bygda mi. Da jeg i en periode bodde i Oslo følte jeg ingen "å, her er det jammen urbant og åpent, her kan jeg jo snakke fritt om hva jeg har på hjertet med flere mennesker". Jeg ante ikke hva naboene min het en gang, og ble aldri snakket til av kollegaer utenom de jeg jobbet aller nærmest opp imot. Selvfølgelig har jeg gode venner jeg kan snakke med, men synes ikke det sier så mye om åpenheten i samfunnet generelt, og terskelen for å snakke om psykiske problemer/lidelser i sammenlikning med terskelen for å snakke om et beinbrudd, om gikt eller om influensa. "Sunjammer" foreslår at Linnea Myhre prøver å framstille seg som et slags særtilfelle når det gjelder psykiske problemer, og det er her det begynner å rakne for meg. Linnea har vel aldri sagt at hun står i noen særstilling eller bedt om noen særbehandling? Som tusenvis av andre nordmenn blogger hun om sitt hverdagsliv, og tilfeldigvis er det ikke gardiner, kjøkkenutstyr eller vinylplater hun blogger om - det er hverdagslivet med sine oppturer og nedturer, helt avkledd og uten altfor mye pynt. Veldig forfriskende å lese en blogg som ikke handler om "hvor perfekt vi har det hjemme" eller "hvor fantastisk den siste ferien var". Nordmenn er et av folkene i verden som bruker mest tid på sosiale medier, og de er derfor uunngåelig en viktig platform for å utveksle erfaringer, og jeg forstår bare ikke hvorfor det skal være ok å vise verden hva man for nylig har brukt masse penger på, mens det å blogge/twitre om hvor mørk og trist den siste måneden har vært skal være narcissistisk! Tvert imot er det ærlig og ganske så modig. Da jeg jobbet hardt med sosiale, personlige og mentale problemer midt i tenåra synes jeg tilbakemeldingene fra nærmiljøet var fryktelig ukonstruktive av to grunner: 1) Ingen i klassen/på skolen min var deprimert i den grad jeg var, og derfor var jeg et avvik og veldig rar/ikke helt til å bli klok på. Slitsomt å forholde seg til på toppen av det å være fjorten og gå på ungdomsskolen. Veldig, veldig slitsomt og ensomt og jeg unner ingen slik skuling og mistro. 2) Det var et lite miljø og derfor en smal krets av mennesker å snakke med, og ikke noe internet/mulighet til å kommunisere med mennesker utenfor lokalmiljøet. Tror jeg på det tidspunktet hadde funnet større styrke i at en person som Linnea forteller om seg selv og at det er okay å snakke fritt om alt hva en depresjon innebærer, enn å prøve å opprette en klossete dialog med de skulende klassekameratene, skolepsykologen eller legen.
Livstidsprevalensen, altså andelen i befolkningen som får en eller annen psykisk lidelse i løpet av livet, er i Norge mellom 25 og 52 prosent, i gjennomsnitt 40 prosent, og som "Sunjammer" sier: "Jeg kjenner ikke en kjeft som ikke har hatt en eller annen form for mentalt problem. Det kalles å være menneske. Join the club." Jamen så fint da, "Sunjammer", at du har nådd den konklusjonen - da jeg slipper jeg å skrive det her! Synes dog de tidligere argumentene hans biter seg selv litt i halen - hvis det er så vanlig og hverdagslig og har slik en påvirkning på alle livsområder, hvorfor skal man ikke da kunne blogge/twitre/snakke om det på TV? Kanskje du og mange andrehar hengt dere opp i image-delen av saken, "Sunjammer", fordi det denne gangen tilfeldigvis er en jente som er pen og har tatt på seg noen modelloppdrag. Uansett, hvis du påstår at man "skal deale med sine problemer i stillhet" eller tror at tabuer ovenfor psykiske problemer er en sjeldenhet som foregår noen steder i utkant-Norge, rykker du tilbake til START på mitt spillebrett.
Umiddelbart forstår jeg roten til "sunjammer"'s tankegang, etter å ha irritert meg i månedsvis over et annet "glansbilde" som så gjerne vil fronte en sak: "Maria Amelie", som ikke engang heter Maria Amelie, og som mot slutten av sin bombardering av det norske mediabildet med sin "se meg"-kampanje egentlig ikke lenger representerte papirløse flyktninger i det hele tatt, det var mer sånn "se hvor rød leppestift jeg har i dag, litt sånn Amelie-aktig, hehe"og "seeee jeg er tilbake og nå drikker jeg latte på jeg Grünerløkka". Så grunnholdningen kan jeg forstå; at når et individ gjør seg til platform for en sak men linken er lite konkret og kanskje utflytende, bør man i noen tilfeller revurdere hvordan man stiller seg som talskvinne/mann for en sak, jo ja.
MEN jeg synes ikke sistnevnte gjelder Linnea Myhre, og jeg tenkte kikke litt på et av spørsmålene "sunjammer" stiller, og si litt om hvor vi står i Norge når det gjelder oppfatninger av mental helse. Han spør Linnea: "Hva slags innadvendt ikke-kommunikativt miljø er det du kommer fra?" Hmmm, i min oppvekst opplevde jeg bygde-Norge som begge disse tingene, innadvendt og ganske så ikke-kommunikativt, spesielt på det følelsesmessige planet. Tror ikke det er spesielt unikt for bygda mi. Da jeg i en periode bodde i Oslo følte jeg ingen "å, her er det jammen urbant og åpent, her kan jeg jo snakke fritt om hva jeg har på hjertet med flere mennesker". Jeg ante ikke hva naboene min het en gang, og ble aldri snakket til av kollegaer utenom de jeg jobbet aller nærmest opp imot. Selvfølgelig har jeg gode venner jeg kan snakke med, men synes ikke det sier så mye om åpenheten i samfunnet generelt, og terskelen for å snakke om psykiske problemer/lidelser i sammenlikning med terskelen for å snakke om et beinbrudd, om gikt eller om influensa. "Sunjammer" foreslår at Linnea Myhre prøver å framstille seg som et slags særtilfelle når det gjelder psykiske problemer, og det er her det begynner å rakne for meg. Linnea har vel aldri sagt at hun står i noen særstilling eller bedt om noen særbehandling? Som tusenvis av andre nordmenn blogger hun om sitt hverdagsliv, og tilfeldigvis er det ikke gardiner, kjøkkenutstyr eller vinylplater hun blogger om - det er hverdagslivet med sine oppturer og nedturer, helt avkledd og uten altfor mye pynt. Veldig forfriskende å lese en blogg som ikke handler om "hvor perfekt vi har det hjemme" eller "hvor fantastisk den siste ferien var". Nordmenn er et av folkene i verden som bruker mest tid på sosiale medier, og de er derfor uunngåelig en viktig platform for å utveksle erfaringer, og jeg forstår bare ikke hvorfor det skal være ok å vise verden hva man for nylig har brukt masse penger på, mens det å blogge/twitre om hvor mørk og trist den siste måneden har vært skal være narcissistisk! Tvert imot er det ærlig og ganske så modig. Da jeg jobbet hardt med sosiale, personlige og mentale problemer midt i tenåra synes jeg tilbakemeldingene fra nærmiljøet var fryktelig ukonstruktive av to grunner: 1) Ingen i klassen/på skolen min var deprimert i den grad jeg var, og derfor var jeg et avvik og veldig rar/ikke helt til å bli klok på. Slitsomt å forholde seg til på toppen av det å være fjorten og gå på ungdomsskolen. Veldig, veldig slitsomt og ensomt og jeg unner ingen slik skuling og mistro. 2) Det var et lite miljø og derfor en smal krets av mennesker å snakke med, og ikke noe internet/mulighet til å kommunisere med mennesker utenfor lokalmiljøet. Tror jeg på det tidspunktet hadde funnet større styrke i at en person som Linnea forteller om seg selv og at det er okay å snakke fritt om alt hva en depresjon innebærer, enn å prøve å opprette en klossete dialog med de skulende klassekameratene, skolepsykologen eller legen.
Livstidsprevalensen, altså andelen i befolkningen som får en eller annen psykisk lidelse i løpet av livet, er i Norge mellom 25 og 52 prosent, i gjennomsnitt 40 prosent, og som "Sunjammer" sier: "Jeg kjenner ikke en kjeft som ikke har hatt en eller annen form for mentalt problem. Det kalles å være menneske. Join the club." Jamen så fint da, "Sunjammer", at du har nådd den konklusjonen - da jeg slipper jeg å skrive det her! Synes dog de tidligere argumentene hans biter seg selv litt i halen - hvis det er så vanlig og hverdagslig og har slik en påvirkning på alle livsområder, hvorfor skal man ikke da kunne blogge/twitre/snakke om det på TV? Kanskje du og mange andrehar hengt dere opp i image-delen av saken, "Sunjammer", fordi det denne gangen tilfeldigvis er en jente som er pen og har tatt på seg noen modelloppdrag. Uansett, hvis du påstår at man "skal deale med sine problemer i stillhet" eller tror at tabuer ovenfor psykiske problemer er en sjeldenhet som foregår noen steder i utkant-Norge, rykker du tilbake til START på mitt spillebrett.
Subscribe to:
Posts (Atom)